Det er mange beboere fra Kreminna i krisesenteret. Valeria dro den 17. mars, datteren hennes var da 8 måneder gammel. Hun og mannen tok med seg det mest verdifulle – datteren og de yngre søsknene. Senere dro Valeriias foreldre.

«Vi var så håpefulle om at orkene bare ville gå seg vill i skogene og sumpene våre i Kreminna, men de fant veien. Det var vanskelig å forlate byen, de begynte å angripe den veldig raskt. Først prøvde vi å slukke husene, leverte mat til folk og militæret vårt, og så inngikk foreldrene mine en avtale med en fjørfegård om å levere fjærfe og egg. Vi håpet det ville være over raskt. Det var vanskelig – vi kunne ikke ta ut penger, kunne ikke kjøpe mat til datteren vår. Sofia var alltid lunefull på grunn av beskytningen, hun var nervøs. Jeg husker hvordan hun en dag spiste borsjtsj fra en flaske fordi det ikke var noe annet å spise», minnes Valeriia.

Nå har Sofia vokst opp, smiler med alle tennene og sover ifølge foreldrene mye bedre.

«I fire måneder visste vi ikke hva som skjedde med boligen vår, og nå vet vi det. Vi hadde alt, vi levde så godt, vi nektet oss ikke noe, og nå sitter vi igjen med ingenting», sier kvinnen.

Valeriia og datteren hennes